Lyskapellet er blitt til med bakgrunn i en personlig opplevelse. Opplevelsen av at Gud eksisterer og ønsker å meddele sitt vesen direkte til hvert enkelt menneske, er en av grunnene til, at jeg sa ja til å skrive det idegrunnlag, som ble utgangspunkt og endemål for de håndverkere og kunstnere, som lot seg engasjere i oppførelsen av dette sakrale rom.

I desember 1994 ble vi fastboende i Norge. Vi hadde fra før et feriested, en nedlagt fjellgård i knappe 800 meters høyde - nå ble den omgjort til helårsbolig. Sammen med laftemester Herbert Mollenhauer utviklet vi en kirkemodell, som ble satt til side, da den ble for stor og for dyr. I stedet virkeliggjorde vi prosjektet ved å oppføre en mindre kirke på egen grunn. Vi navnga den Noah`s Ark, og i desember 1995 ble kirken innviet av biskop Rosemarie Køhn.

At dette førte til, at jeg ti måneder senere av styret for stiftelsen Anna og Erling Stordals minne, ble bedt om å nedfelle min visjon som idegrunnlag for kapellet på Beitostølen, samt være konsulent for gjennomføringar av prosjektet, kunne jeg ikke ha forestilt meg.

Viktig er det å si, at Lyskapellet uttrykker visjonen fra 1993. Tiden, som fulgte etter denne visjonen, ble utkrystallisert i indre bilder. Dette har gitt meg en overbevisning om, at tiden er kommet, hvor Gud kaller hvert enkelt menneske til live, til en ny begynnelse i Ham.
Nå føyes en både glemt dimensjon og en dypere forståelse for, hvem Gud er, til troens liv; at ”Gud er Gud om alle mann var døde” er nettopp et uttrykk for, at Gud ER Gud, Skaperen og Opprettholderen. Han er Faderen. Vi er Hans elskede barn. Derfor vil Han ikke overlate oss til oss selv.

Å skrive om  Lyskapellet er en utfordring, som jeg ikke har funnet enkel. Det kan gå lenge før en indre tone, farge eller følelsesmessig forståelse finner et presist skriftlig uttrykk. Lyskapellet er en kunstnerisk fortolkning av dette indre erfarte Gudsbildet. Og når jeg nå skal beskrive det med ord, flyttes grensene for det jeg føler jeg kan si. Ordene må forholde seg til en symbolikk, som ikke uten videre er forståelig for alle og enhver. Det må forklaringer til, og som noen har sagt, det skal være forståelig. Er det mulig å gjøre et mysterium forståelig for andre, hvis man ikke selv kan finne de rette ord? Vår lutherske kulturarv opererer kanskje ikke med de bilder, som har meldt seg, og som ønsker å komme til uttrykk.

Allikevel har jeg i det nedenstående avsnitt Tre inn i Lyskapellet, gjort meg umake med, så enkelt som mulig, å uttrykke det helhetsbilde som ble min tolkning. Mitt håp og min bønn må være, at hvert enkelt menneske, som besøker Lyskapellet, må oppleve en personlig tale fra hjerte til hjerte og slik finne sin tolkning og sin vei tilbake til den levende Gud.

Kirsten Rostbøll

Lyset og rommets form er en fortelling om ethvert menneskes opphav og bestemmelse. For at dette mysterium kan åpenbare seg, må du gi deg tid, og la rommet komme deg i møte.

Bli stående til lyset når deg og lytt med ditt hjerte. Opplev den gylne tone som hviler over allting, som et Guds nærvær. Det er tid for å telle sine dager og åpne sitt hjerte for visdommen. Det er en reise, hvor du står midt i Guds historie, der hvor foreløpigheten og det stykkevise vendes til sammenheng – ja, til oppfyllelse og evighet.

Derfor lar det seg heller ikke gjøre å ta rommet i besittelse som sitt eget og kun fylle det med egne tanker – du må bli stående hvor du står, inntil rommet kommer deg i møte, og gir de hemmeligheter til kjenne, som det rommer. Ganske sikkert vil det være glassmaleriet, som først begynner å fortelle.

Midt gjennom vinduet ser vi Livets tre i form av en gullsøyle med grener som når fra jordens ene side til den andre.

Vinduet, alteret og den store stjernen skal ses i sammenheng. Det er fortellingen om hva mennesket er bestemt for. Lyskapellet er som et prisme, som uttrykker et langt større gudsbilde enn det vi mennesker kan fatte, men som er i ferd med å ta form på en ny og overraskende måte. ”Alt er som nytt og dog er alt erindring”.

meg – som den skjer i Himmelen – i Deg...". Fra alle verdensdeler føres druene - folkeslagene - hen mot deres bestemmelse, mot korsets gåte. De to hjerter kaller oss, deg og meg, os alle - til å ha barnekår – til å ta arven, Gudsriket - i besittelse.

De mange stjernene i glassmaleriet er et uttrykk for de mennesker, som i sine liv har pekt på Guds Rike som en realitet. Den universelle kirken kaller dem for helgener, fordi de avspeiler Åndens frukter, og er forbilder og veivisere. De står vakt om det, som menneskelivet er skapt til å være. De uttrykker det største av alt det, et menneske kan nå i sitt jordiske liv – å bli kjærlighet.

er den nedre del av Livstreet. Det Livstreet, som fortsetter opp gjennom vinduet og baner seg vei gjennom taket for å ende i et kors. Livskraften kommer ikke alene ovenfra, den sprenger seg vei opp igjennom oss nedenfra. Den er nedlagt i oss og kommer fra Gud. Gud skaper og gjenskaper mennesket innenfra og gjør seg til ett med det.

Ham ute. Mørket er bestemt til å vike for Lyset. Vi skal bli seende, når Helligånden sprenger alle bånd. En ny æra skal fødes, hvor menneskehjertet blir sete for Gudsriket på jorden. Det gamle går til grunne, og noe nytt blir til. Som alterbordet må også vi gjenspeile Guds bilde.

menneske – når troen blir en realitet – er denne verden, mitt gamle jeg, gått under. Verdens undergang er et mysterium, som kun hjertet forstår. Guds kjærlige Øye ser når målet er nådd, så Han kan løfte deg inn i Sitt rike.